the king is gone...

jeg oppdaget ikke michael jackson på ordenlig før jeg var rundt tolv-tretten år gammel. men da jeg skjønte hvor stor og dyktig denne artisten var ble jeg helt frelst. jeg kjøpte thriller og bad på et blunk, og skrev siden opp og side ned om michael. jeg printa ut bilder og hang opp, og lagde en stor kollasj med masse bilder av michael. jeg husker jeg av beundring kunne sitte i timesvis og se på musikkvideoer som thriller, beat it eller you rock my world.

hva som fikk meg til å dabbe litt av på michael jackson-fronten vet jeg ikke. men jeg har alltid tatt frem cdene i ny og ne, bare for å høre på hvor fantastisk sangene hans faktisk er.

da jeg hørte at michael var død, sto jeg helt stille nærmest i sjokk i lang, lang tid og håpet jeg hadde hørt helt feil. det var først i går, da jeg benka med forran tven for, i likhet med resten av verden, å følge den drøyt tre timer lange minnestunden for michael jackson, at det gikk opp for meg at kongen vikelig er død. jeg fikk også et perspektiv på hvor mye han har betydd, ikke bare for meg, men for hele verden! og hvor stor han virkelig er og alltid vil være! han er the king! ingen kommer noen gang til å komme så mye som i nærheten av hans tallent og godhet!

jeg blir lett revet med av tven, og kan godt begynne å gråte av hotel cæsar. så at det kom til å bli trist i går var jeg forbredt på. men at jeg kom til å gråte så mye at jeg til slutt ikke hadde mer mascara på og ikke fikk til å puste gjennom nesa, hadde jeg ikke trodd.

jeg gråter en liten skvett i dag også når jeg hører disse sangene. fantastisk er alt jeg har å si.